Nordens lille Kanaan, høsten 2025
Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
og vi tror og vet at du er Guds Hellige.
Joh 6,68-69
Slik lød Peters bekjennelse etter at mange disipler hadde trukket seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med Jesus. Hvem skal vi gå til i en turbulent tid der «Grunnvollene vakler»? Dette var den danske tittelen på en bok Mor Basilea skrev allerede i 1964.
JESUS, deg vil vi gå til! Deg vil vi holde fast ved.
Du er den som sier: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp 1,17-18)
I våre skandinaviske land er vi blitt så forblindet av mye annet at vi i stor grad har mistet blikket for hvem Jesus er, og det håpet han gir oss. Men den oppvåkningen vi ser i den yngre generasjon er en så stor glede. Gud er trofast!
Unge finner til gamle kilder
Enkelte av disse unge har i årets løp funnet veien både til oss på Nordens lille Kanaan og til sentrene våre rundt i verden. De har en lengsel etter å elske Jesus over alt annet. I England opplevde søstrene våre at tre unge kvinner ærbødig tok av seg skoene og spontant knelte ned i møtet med Jesus under bønnen vi har kl. 15.00 – Jesu dødstime. Hans kjærlighet grep dem!
To svenske jenter som besøkte oss i februar, hadde ikke plass i ryggsekkene sine til alle bøkene de ville ta med hjem. Vi måtte gi dem en ekstra koffert. Det er en glede å oppleve at Mor Basileas bøker som på 70-tallet var kjent i de fleste kristne kretser, nå får en renessanse blant unge kristne.
Et sted vi var tok en ung mor den danske boken
Et liv i bøn med seg hjem. Neste dag kom hun begeistret tilbake: «Jeg må ha fire til, som jeg vil bruke til julegaver!» Hun ble så inspirert av en kveldsbønn hun fant i denne boken. En ung mann som besøkte oss fortalte også at nettopp denne boken ble en hjelp i bønnelivet hans.
I juli var vi innbudt til en konfirmantleir i Värmland, Sverige. Søster Mirofora og søster Angelina var bedt om å delta i en panelsamtale om temaet «relasjoner». Med den mangeårige erfaringen vi har fra å leve i et fellesskap kunne vi vitne om hva livet med Jesus betyr, også helt konkret i hverdagen. Konfirmantene hadde masse spørsmål og interessen var stor. Bøkene vi hadde med ble revet bort.
En familie fra Nederland, som vi møtte i skogen, kom på dagsbesøk.
I Herrens omsorgsfulle hender
Noen av dere vet at søster Regine måtte igjennom en operasjon i mars. Det var en krevende tid, men den ga samtidig rike muligheter til å vitne om Jesus til ansatte og medpasienter. Så mange aner ikke hvem den levende Jesus virkelig er. Vi takker vår himmelske Far som bar søster Regine igjennom og har gitt liv og helse tilbake.
Slike erfaringer av svakhet og hjelpeløshet gir et dypere møte med den Gud som sier: «Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger.» (Jes 46,4)
Vi retter en stor takk til dere som fulgte henne og oss alle gjennom denne spesielle tiden.
Det er alltid trosstyrkende å merke hvordan Gud, vår Far, ser til det minste – og det største. I fjor høst bestemte vi oss for å anskaffe en robotklipper til plenen vår. Vi hadde allerede avtalt med en for-handler. Da ante vi ikke at søster Regine som i alle år har vært hovedklipper, ville falle bort denne sesongen. Robotklipperen hadde riktignok en del «barnesykdommer», og det trengtes mange justeringer. Men allikevel ble det en avlastning. Og da den i lengre perioder var ute av funksjon, fikk vi nyte plenen som ble et vakkert blomsterteppe! En glede var det også at forhandleren og hans medarbeider som måtte komme gjentatte ganger, ga uttrykk for at de kjente en spesiell fred når de kjørte inn på tunet hos oss.
Siden mannskapet var redusert, hjalp alle til med de forskjellige oppgavene i hagen. Søster Remida var særlig engasjert. Ellers jobber hun mest inne med matlagning, husarbeid og mye annet. Det gjorde henne veldig godt å være mer ute. Og selv om vi ikke kunne så og plante så mye som ellers, fikk vi likevel høste inn både det ene og det andre, også hos en bondevenn. «Se på fuglene under himmelen!» sier Jesus. Ja, det må vi lære. Han har ikke et skjema, men forsørger oss på stadig nye måter. Blåbær fant vi i år et helt annet sted enn ventet – her bare bugnet det!
Nylig opplevde vi igjen Fars store omsorg. Ved et uhell ble vi utsatt for en større vannlekkasje. Det førte til vannansamlinger her og der over hele taket i kapellet. Men akkurat da kom broren til søster Damaris på besøk. Det var litt tid før de skulle spise kveldsmat og hun ville vise ham og kona kapellet. Hvilket guddommelig sammentreff! Uten et mukk ble de takplatene fjernet som ikke allerede var falt ned, isolasjonsmatter og all elektrisitet ble sikret og tørking satt i gang. Slike episoder kan man ikke alltid forstå, men i stedet for å spørre hvorfor, kan vi spørre med hvilken hensikt? Vi er ikke overlatt til skjebnen, men til en barmhjertig Far som gleder seg når vi gir ham vårt ja, nettopp i slike situasjoner.
Danmark
Som vanlig dro søster Regine, søster Angelina og søster Mirofora til Danmark i slutten av september. Vår årlige retreat på Ådalen ved Randers ble en velsignet helg. Vi gleder oss over at noen nye har kommet til de siste årene og at flere trosset svakhet og sykdom for å kunne være med. En som var med for første gang, sa ved avskjeden: Vi burde ikke ha en samling bare hvert år, men hver måned! Hans reaksjon viser også hvordan mange oppriktige kristne går en ensom vei.
Mange har besøkt huset vårt «Jesu Frugthave» i årets løp, enkeltmennesker og grupper som har deltatt i en andaktsstund i Jesushaven. Fra tid til annen kommer også håndverkere innom. Poul og Erna Pilemann som bor på stedet og holder alt i stand, innbyr dem alltid til en tur i hagen og viser dem relieffene av Jesus på vei til korset. Da kan det skje at disse sterke mennene blir andektig stående.
I et tilfelle ville Poul gå videre, men håndverkeren sto der bare helt stille og tok inn det han så.
Bilder: Morgenbønn ved stevnet
Bønnegruppe i Udby / En dansk ordserie gjennopptrykt med ny digitalisert skrift.
Nordisk kvinnekonferanse
Knapt var vi kommet hjem fra Danmark så gikk turen til den årlige konferansen hos Kvinner i Nettverk – denne gang på Flekkerøya, sydvest for Kristiansand. Vi hadde sagt til søster Damaris, som var med oss for første gang, at det pleier å være ganske ruskete vær når vi er på kvinnekonferansen. Men denne gangen ble vi møtt av strålende sol som lyste opp knauser og kratt på den vakre øya. Vi fikk til og med bo med utsikt over havet, en luksus for innlands-krabber som oss!
Det var igjen en rik velsignelse å være sammen med 1200 kvinner fra alle deler av landet. Foruten å ha bokbord fikk vi holde et seminar, som var godt besøkt. Temaet var: «Hvor finner jeg Jesus?» Ut ifra Bibelen og personlige erfaringer kunne vi dele om nettopp det. Mange tok med seg den lille boken om søster Andrea, vår britiske søster som åpenhjertet forteller om sine erfaringer – i hverdagen, i Afrikas jungel og i spenningen mellom tro på helbredelse og overgivelsen til at sykdommen som rammet henne kunne få en helt annen utgang.
Fra Kvinnekonferansen i Flekkerøy
La oss stå opp for jødene
I vår var søster Angelina og søster Mirofora invitert med på den såkalte «Jerusalem Prayer Breakfast». Bare i de siste dagene og månedene har vi sett hvor viktig det er at vi våger å stå ved Israels side. Nylig var vi vitne til at vår norske statsminister på minne-dagen for Krystallnatten (9. november*), ikke tok imot invitasjonen til synagogen, men deltok på et arrangement mot rasisme og sa følgende: «Å knuse glass kan i vår tid skje på nettet, i sosiale medier, i kommentarfelt, ja – også under markeringer og arrangementer. Ofte mot minoriteter – jøder, muslimer, samer, romer, skeive, transpersoner, og andre.» Blant norske jøder, ja helt opp i Israels utenriksdepartement, utløste et slikt valg stor sorg. På denne måten generaliserte han den historiske hendelsen som førte til drapet på seks millioner jøder.
Vår norske søster Lumena (bosatt i Tyskland) har kontakt med et jødisk ektepar i Norge. Da de svarte på hilsenen hun sendte til Rosh Hashana, fortalte de at de flytter til Sveits fordi de ikke lenger føler seg trygge i Norge. Til tross for sine 80 år, bryter de opp.
I Danmark ble det nylig hengt opp antisemittiske valgplakater med en ordlyd som minnet om den som ble brukt i «Det tredje riket». Vi er takknemlige for at statsminister Mette Fredriksen fordømte det på det sterkeste i sin tale under markeringen av Krystallnatten. Samtidig vet vi at dette onde lever videre i alle våre skandinaviske land. Hver av oss stilles overfor et sterkt kall til å ta en avgjørelse. Er vi villige til å stå opp for det jødiske folk og våre judeo-kristne verdier, også når det kan bety at vi må betale en høy pris?
Dette og mye mere la Midøsten-kjenneren, Marcel Rebiai, oss på hjertet da han talte på den såkalte Israel-søndagen på Kanaan (Tyskland) i august. Marcel som selv har både jødisk og arabisk blod, avsluttet med å si: «Når dere ber og kjemper for Israel, har dere del i Guds store planer for folkeslagene. Det har ikke noe å gjøre med å velge side. Gud har en plan, han bruker Israel – og vi vil stå med Gud!» Om noen av dere vil lese talen hans kan vi sende dere en oversettelse på dansk. Eller se HER
Bilder: Fra bønnesamlingen for Israel i Oslo
En Israelmarkering i Darmstadt, hvor søster Angelina deltok. Også iranere står ved Israels side.
Høst – liv fullendes
Søster Mirofora var nettopp på besøk på Kanaan i Darmstadt. Til hennes store glede fikk hun noen vakre høstdager med sol og gyllent løv. Men også i overført betydning var det høst. Hun fikk ta avskjed med en trofast venn, gamle Mechthild fra Leipzig og deretter med vår søster Myrrhia, som ble 101 år. Begge fikk vende hjem til Herren mens hun var der.
Søster Myrrhia var kunstner og opplevde Guds kall mens hun under krigen var innsatt som luftvernassistent. I denne tunge tiden møtte hun Jesus og ba: «Om jeg kommer levende fra dette, vil jeg bare lage kristen kunst!» De første 10 årene i søsterfellesskapet var hun aktiv med andre oppgaver, men senere fikk hun blant annet modellere skulpturene i «Jesu lidelses-hage» som viser Jesu vei fra Getsemane til kors, grav og oppstandelse. Denne spesielle hagen er nå kjent og elsket av mange. Senere laget hun mindre utgaver av samme motiv som ble anbrakt i sentrene våre i flere land, også i Norge og Danmark.
I en årrekke hadde søstrene i Tyskland det vi kalte forkynnelsesspill. Det var scenestykker som brakte evangeliet nær på en kraftfull måte. Søster Myrrhia var en uttrykksfull person. Ofte var rollene hennes alvorlige og sterke. Hun levde i dem også mange år etterpå. En gang i sin høye alder la hun oss på hjertet hva spillet om de ti brudepikene hadde gjort med henne:
«Min lengsel er at vi får en dypere forståelse for hva synden betyr for Jesus slik at vi får en smerte over den. Lampene våre må aldri slukne, heller ikke når tiden blir stadig mørkere og vanskeligere!»
Jesus har betalt en så høy pris for å sette oss fri. Takknemligheten over det og kjærligheten til ham strålte ut fra henne og smittet oss alle.
Spirer av liv
Også i dag skaper Jesus nytt liv der alt håp tilsynelatende er ute. Det har vi opplevd helt konkret i året som gikk.
I 2015 ble vi kjent med et ektepar fra Iran som måtte flykte for sin tros skyld. De bodde hos oss i godt og vel to år. Etter 16 års ekteskap da ekspertene sa at de ikke kunne få barn, meldte en liten gutt sin ankomst. Nå gleder vi oss over en frisk og livlig Dayan. Han minner oss om at «alt er mulig for Gud!»
På Kanaan i Tyskland viser det seg også en første spire
av nytt liv. 2. søndag i advent, den 7. desember, får Eileen gi sitt JA til å gå veien med Jesus og mottar drakten sin som et tegn på at hun tilhører ham, sin Frelser og Brudgom.
Advent har alltid vært en spesiell tid for oss. Egentlig følger adventsbudskapet oss hele året. Hver kveld avslutter vi dagen med disse ordene:
Maran ata, vår Herre kommer. Ja, kom snart Herre Jesus,
og gjør oss beredt!
Forent i denne lengselen hilser vi dere i stor takknemlighet for all støtte og kjærlighet vi har mottatt i året som gikk. Nå ønsker vi
alle en velsignet advents- og julehøytid, og i tillit til ham som heter «Immanuel, Gud med oss», går vi det nye året i møte.
Kjærlig hilsen fra Nordens lille Kanaan,
søster Remida, søster Angelina, søster Damaris, søster Regine,
og søster Mirofora.
