Til jul og andre dager
Disiplene hadde forlatt alt for å følge Jesus. De gikk omkring og forkynte, helbredet syke og drev ut onde ånder. Tenk hvor annerledes det ville se ut hos oss, hvis vi alle hadde slik fullmakt i tjenesten!
Men denne fullmakten synes ikke å være nok for Jesus.
Han kaller disiplene til seg for å fortelle dem noe som er enda viktigere.
De samler seg rundt Jesus, håndfaste menn som utretter noe i livet.
I arbeidet for Guds rike kan de vise til at store ting skjer.
I sin kjærlighet gjør Jesus noe provoserende. Det er noe han vil de skal forstå.
I Matteus 18 leser vi: Jesus kalte til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa:
«Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» Matt 18,2-3
Det betyr med andre ord: Jesus forventer å se en annen type omvendelse hos dem – en omvendelse til å bli liten.
Det finnes etopptakskrav for himmelen, og det mister vi som regel av syne: «Adgang kun for barn.» Voksne slipper ikke inn. Bare barnebilletter er gyldige! Det finnes visst en port som ikke bare er trang, men også så lav at bare barn smetter inn!
En liten opplevelse viste meg noe av denne sannheten: Hjemme hos oss gikk inngangsdøren engang i lås på innsiden.
Vi sto rådville foran et stengt hus.
Ved nærmere ettersyn viste det seg at et kjellervindu sto på gløtt. Åpningen var akkurat stor nok til at den lille nevøen min klarte å krype inn og åpne døren innenfra. Han ble dagens helt!
Jesus har forløst oss til å bli som barn. Det er det glade budskapet i julen. Men det gjelder hele året og er noe vi alltid må leve i – uten stemning og julelys. Den levende Guds Sønn, han som himmel og jord ble skapt ved, ble den minste av alle. Han kom til denne verden og ble så liten, svak, avmektig og hjelpeløs som nyfødte barn er.
Apostelen Johannes forteller oss at Jesus heller ikke som voksen sa eller gjorde noe uten å lytte til sin Far. Han ventet alltid på at «timen» skulle komme. Bare som Sønn av sin Far hadde han fullmakt.
Jesus vil at vi skal være avhengige av ham, på samme måte som han var av sin Far. Derfor sier han: «Uten meg kan dere ingen ting gjøre!» Er det virkelig sant? Jeg kan da gjøre en hel masse uten ham! Det meste går helt automatisk uten ham. Men Jesus vil at livet mitt skal ta en ny retning: Ikke lenger noe uten ham!
Vi lar oss sannsynligvis bare lede på denne veien, i den grad vi har kjent på sorg over hvor store vi er i oss selv.
Jo oftere vårt store jeg og våre selvrådige beslutninger har smertet oss, jo større blir lengselen etter tilgivelse og befrielse. Jo «mindre» vi blir i vårt indre, desto mer strekker vi oss ut etter den lykken det er å være helt avhengig av Gud.
Jo eldre vi blir, jo mer burde livet vårt bestå i å lære denne leksen. Da er bare Jesus kompasset vårt og vi forstår at vi ikke kan orientere oss etter følelser, erfaringer eller suksess. Da er vi små, fattige, svake og hjelpeløse i oss selv, og samtidig vakre, herlige, rike og sterke i ham som er vår Herre. Da er vi barn av Herrenes Herre med kongelig fullmakt!
Søster Joela